Året var 1837. 14. januar ble Lovene om Formandskaber i Kjøbstæderne og paa Landet vedtatt av Stortinget. Formannskapslovene, som de siden er blitt kalt, er en milepæl i historien om det kommunale selvstyret i Norge. 1837 er blitt regnet som året da kommunene ble opprettet, til tross for at det var kommunale organer og folkevalgt representasjon også før den tid. Men nå var det for første gang ett og samme system i hele landet, og for første gang en folkevalgt representasjon som skulle ha myndighet over et begrenset geografisk område.

I dette kapitlet trekkes først linjene fra begynnelsen av 1800-tallet og fram til 1837. De lokale styringsorganene og tillitsvervene samt det lokale engasjementet i landdistriktene Vestre Moland og Høvåg og ladestedet Lillesand som gikk forut for etableringen av formannskapene, blir vektlagt. Deretter følges formannskapene de første årene fram til midten av århundret. Hvem ble valgt inn i de første formannskapene og representantskapene (dvs. by- eller kommunestyrene)? Hvilke oppgaver var det de skulle løse, og hvordan løste de dem? Vi har særlig blikk for om det var kontinuitet eller brudd mellom tiden før og etter 1837. I hvilken grad kan vi finne kontinuitet når det gjelder personene som ble valgt? Videre: Tok de seg av de samme oppgavene som tidligere, eller kom det nye oppgaver til, og i tilfelle hvilke?

Mange historikere har understreket den store ulikheten mellom by og land – særlig mellom kjøpstedene og landsbygda. Men kan vi påvise vesentlige forskjeller mellom det lille, men voksende ladestedet Lillesand og bygdene Vestre Moland og Høvåg når det gjelder saksområdene, standpunktene og de folkevalgtes erfarings- og yrkesbakgrunn? Og videre: Kan vi påvise motsetninger mellom embetsmenn, og særlig sognepresten, og de øvrige folkevalgte?