Året var 1819. 26. oktober sendte de ledende kjøpmennene i Lillesand en søknad til Stortinget om å få formalisert ladestedets handelsrettigheter. To år senere ble søknaden innvilget, med rett til utførsel av norske produkter til Danmark. Ny søknad fulgte. I 1830 fikk ladestedet endelig utvidede handelsrettigheter, dvs. rett til internasjonal handel. Sistnevnte år ble det også skilt ut fra Vestre Moland med egne, faste grenser. Også andre viktige institusjoner som fremmet handelen og skipsfarten, kom på plass de følgende årene, som at Lillesand ble eget tollsted i 1834.

Noen år tidligere, i 1814, hadde en utarmet og krigstrøtt kystbefolkning stått klar til å omstille seg fra en sjuårig unntakstilstand til fred og ny giv innen handel og skipsfart. Men krigen ble fulgt av en relativt langvarig økonomisk stillstand. I tillegg skulle pengevesen, lover og regler – inkludert nye rammer for handel med utlandet – på plass. Først i 1820-årene kom et nytt internasjonalt økonomisk oppsving, som også ga seg utslag lokalt. Hvordan innstilte befolkningen i lillesandsområdet seg på fredeligere forhold? Hvordan taklet de etterkrigskrisen, og hvordan slo den nye oppgangen ut?

I dette kapitlet er temaet utviklingen av næringslivet fra 1814 til 1850, først og fremst handel og skipsfart, men også jordbruk og skogbruk, håndverk og småindustri. Vi ser at det lille ladestedet Lillesand på slutten av 1820-tallet framstod som et dynamisk tettsted med en rekke aktive og ambisiøse kjøpmenn og redere. Og veksten fortsatte. Et hovedspørsmål er: Hvorfor vokste ladestedet Lillesand så mye sterkere enn uthavnene og bygdene i Vestre Moland og Høvåg? Vi søker svarene lokalt og nasjonalt, men ikke minst internasjonalt.