Året var 1900. Ei ung jente var en dag på besøk på nabogården i Høvåg. Der drakk hun av samme glass som ei jente som var blitt smittet av tyfoidfeber (også kalt nervefeber) i Amerika. Sistnevnte overlevde, men kort tid senere døde den andre jenta. Hun var bare én av mange som måtte bøte med livet på grunn av alvorlige, smittsomme sykdommer i perioden 1850–1920.

Det første temaet i dette hovedkapitlet er sosialhjelpen til barn, eldre og fattige. Årene 1850–1875 var preget av en økonomisk oppgang uten sidestykke. Ikke bare kunne jordbruket, skogbruket, skipsfarten, skipsbyggingen og tilknyttede næringer brødfø en sterkt voksende befolkning. De førte også til jevn velstandsøkning. Det vil likevel ikke si at fattigdomsproblemet var løst. Nå som før falt barn og eldre, kvinner og menn utenfor og trengte hjelp. Hvordan ble de hjulpet i siste del av 1800-tallet og fram til 1920? Hvordan utviklet de sosiale ordningene seg? Vi omtaler først et privat barnehjem som ble etablert på Stene i Lillesand i 1883, og deretter fattiggården på Møglestu i Vestre Moland som var i virksomhet fra 1900. Det neste temaet er helse og sykdomsbekjempelse. Hvilke sykdommer herjet i Lillesand, Vestre Moland og Høvåg, og hvordan ble de behandlet? Hvordan var jordmor-, sykepleier- og legedekningen? Vi registrerer også at Lillesand fikk apotek i 1867.