Året var 1855. 1. november ble telegrafstasjonen i Lillesand åpnet. Lokalsamfunnet ble nå på en helt annen måte enn tidligere koplet til den store verden. Beskjeder i form av telegrammer kunne formidles mellom avsendere og mottakere raskere enn noen gang, noe som ikke minst var viktig for skipsfarten.

I løpet av de neste tiårene ble det satset på både nye og forbedrede kommunikasjonsmidler – innad i kommunene Lillesand, Vestre Moland og Høvåg, mellom de tre kommunene og derfra videre til omverdenen. Det gjaldt både telegraf og telefon, veier og jernbane samt vare-, post- og passasjertrafikk med dampskip langs kysten og ut i Europa.

Fra 1850 og noen tiår framover preget det som historikeren Jens Arup Seip kalte «kommunikasjonsevangeliet» norsk politikk. «Samfærdsel» ble synonymt med «Fremskridt». Økonomisk liberalisme ble kombinert med «kraftfuld Statsstyrelse». Bevilgninger til samferdselsformål ble ikke vurdert som alminnelige utgifter, men snarere investeringer som tilrettela for økonomisk vekst.

Mellom 1850 og 1920 endret kommunikasjonsrevolusjonen Norge. Den var også et viktig bidrag til at lillesandsområdet i 1920 framstod på en helt annen måte enn sytti år tidligere. Åpningen av Lillesand–Flaksvandbanen 3. juni 1896 var den desidert største satsingen i vårt område. I dette hovedkapitlet undersøker vi først telegraf og telefon, før vi går videre til kommunikasjoner til sjøs og utbygging av fyr samt veibygging og jernbane.