Året var 1807. Om høsten ble Danmark-Norge trukket inn i krigen mellom Frankrike og Storbritannia og deres allierte på Napoleons side. Trelasteksporten, og dermed de gode tidene for skipsfarten, tok brått slutt.

En særdeles innbringende periode for trelasteksporten og skipsfarten hadde vart fra slutten av 1700-tallet. Danmark-Norge hadde profittert på nøytralitet mens andre var i krig og konflikt. I årene rundt 1800 hadde Mads Møglestue og svigersønnen Steener Steenersen slått seg opp til å bli distriktets dominerende – nærmest enerådende – redere og trelasteksportører. Krigen bød på nye muligheter. Sammen med svogeren Andreas Heyerdahl og dennes svoger Christian August Bendixen i Kristiansand bygde Steener Steenersen opp landets desidert største kaperrederi. Hvorfor ble kaperfarten så viktig? Hvilke spesielle forutsetninger var til stede her?

Fra høsten 1807 kom sivilbefolkningen i Lillesand, Vestre Moland og Høvåg i nærkontakt med krigens realiteter. Som sjøfolk, øy- og kystboere fikk de opplevelser som merket dem for livet. Deres historier ble fortalt og gjenfortalt i generasjoner, og fortelles også i dag. De måtte forholde seg til politikk på høyeste nivå. De måtte forholde seg til påbud, forbud, tillatelser, lover og regler som helt eller delvis stod i motsetning til hverandre. Ofte var det ikke klart hva som var falskt og ekte, rett og galt, løgn og sannhet. Krigen skapte helter – men konfronterte også deltakerne med valgsituasjoner som både i samtid og ettertid kunne bli kritisert.

Hvordan innstilte folk fra Lillesand, Vestre Moland og Høvåg seg på de nye forholdene? På hvilke måter ble de rammet av krigen? Og hvordan profitterte de på den? I dette kapitlet møter vi dem som familiefedre og -mødre med ansvar for å skaffe det daglige brød, som kystvakter og matroser i marinen, som redere, skippere og mannskap i kaperfarten, i kornfarten på Danmark og ellers i handelsfarten og lisensfarten under krigen, og som prisonfanger i Storbritannia.